FRILUFTSLIV = FOLKEHELSE: I Wenches «regjeringstid» på kulturkontoret er Birkenes blitt kjent som en kommune med et godt utbygd turstinett og et populært toppturtilbud. Her har hun tatt turen opp på populære Nyhusfjellet for å bytte ut en fullskrevet toppturbok.
– Haha, jeg har ikke jobba dag og natt, men noen seine kvelder har det nok blitt av og til, ler Wenche over påstanden vår. Det bør imidlertid være en kjent sak for de fleste birkenesinger, spesielt de som er ørlitegrann interessert i kultur, idrett og friluftsliv, at denne dama har vært krumtappen i det kommunale – og en uvurderlig medspiller for det frivillige – kulturlivet i Birkenes i mer enn to tiår. I løpet av denne perioden er det blitt arrangert store sceneforestillinger, utallige ungdomskulturmønstringer, birkelandsdager og julegrantenninger med den kommunale kulturlederen enten på scenen som programleder eller som nøkkelperson i kulissene. For ikke å snakke om alt hun har vært involvert i av tilrettelegging for idrett og friluftsliv.
Varierte arbeidsoppgaver
– Det er en sammensatt stilling, det er klart. Mange tror det bare handler om arrangementer, men dét er bare en liten del av det, bekrefter kulturlederen. Behandling av spillemiddelsøknader er en viktig del av jobben, for ikke å glemme tilrettelegging for friluftsliv i form av turstier, bålplasser og gapahuker. De siste åra har Wenche sagt ja til å ta mer ansvar for noen av friluftsområdene i kommunen, herunder å søke om eksterne midler. En viktig oppgave, kommunens stramme økonomi tatt i betraktning. Birkenes har et tursti- og toppturtilbud som det går gjetord om langt utover kommunens grenser.
– Det er mange som gir positive tilbakemeldinger, mange som setter pris på at det skjer ting i bygda, og det synes jeg er hyggelig, medgir Wenche, men skynder seg å legge til:
– Det er mange involverte, dét er viktig å huske.
SAKSBEHANDLER: En viktig oppgave som kulturleder er å koordinere og hjelpe frivillige lag og foreninger med søknader om spillemidler til anlegg for idrett og friluftsliv. Det vil være viktig også framtida, understreker Wenche.
Birkenes- og norgespatriot
Likevel våger vi påstanden at det ikke hadde skjedd fullt så mye på kultur- og friluftsområdet i Birkenes uten kulturlederens utrettelige engasjement. Hun brenner virkelig for hjemkommunen sin.
– Kan vi kalle deg en ekte birkenespatriot?
– Ja, og norgespatriot, egentlig. Jeg synes vi skal være takknemlige for at vi bor i dette fine landet, med så mange fine plasser både på fjellet og ved sjøen. Og så er det stor dugnadsånd, mange som gir noe tilbake til plassen der de bor.
Nettopp dét – å kunne utrette noe i egen bygd – er en viktig drivkraft for 65-åringen.
– Å få være med på å tilrettelegge for at det skjer ting i bygda og for at barn og unge skal ha en arena å utvikle seg på, det å føle at du gleder andre og tilrettelegger for folkehelse, dét gir meg ganske mye, presiserer Wenche.
ENGASJERT BÅDE LOKALT OG NASJONALT: Wenche, her med god utsikt over hjembygda Birkeland, tror det har vært en fordel som kulturleder å ha vokst opp i Birkenes og kjenne mange i bygda, både organisasjoner og enkeltpersoner. Hun har også tatt sin tørn som frivilig, først som turntrener som 12-åring, etter hvert som utøver og trener/leder innen både friidrett, ski, volleyball og skiskyting. Kulturlederen har faktisk spilt europacup og blitt norsk seriemester i volleyball med NIHI. Hun har også vært kurslærer i barneidrett for Norges Idrettsforbund, leder i Agder skiskytterkrets og visepresident i skiskytterforbundet.
Har ikke angra
Det var i 1996, da det ble utlyst en stilling som kulturkonsulent i Birkenes kommune, at den vaskeekte birkelandsjenta bestemte seg for å hoppe av læreryrket for å gi seg kulturen i vold. Wenche tenkte «Dét kunne være interessant», og slengte inn en søknad.
– Det var gøy å være lærer, men så fikk jeg jobben, og så tok jeg den, og siden har jeg ikke angra, innrømmer hun.
– Det har vært veldig givende og fleksibelt, og moro å ha med barn og unge å gjøre, dét har vært hovedfokuset. Jeg trives med jobben. Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag. Det er alltid noe spennende å gjøre, framholder 65-åringen, som fortsatt, etter 26 år, synes det er gøy å arrangere UKM.
– Det er så mange flinke ungdommer som sier ja til å ta i et tak, og det kommer noen nye til hvert år, påpeker kulturlederen. Hun minnes også lokale storsatsinger som revyen om Tertitten, Tusenårsreisen, Fame, spelet om Kristian Lofthus og jubileumssforestillinger for speideren og idrettslaget med glede. Til sommeren er det duket for en ny stor oppsetning på Birkeland; elvespelet Bråde på Flakk.
BARN OG UNGE FØRST: Wenches kulturhjerte banker litt ekstra for barn og unge, og hun er alltid med, enten i begivenhetenes sentrum som programleder, eller som koordinator i kulissene, under UKM og andre begivenheter for ungdommen. Her ser vi henne sammen med årets UKM-komité.
Kommunen må bidra
Kulturlederen synes også det er et privilegium å kunne samarbeide med andre dugnadsarbeidere, som pensjonistgjengen som rydder, merker og skilter turstier, eller dugnadsgjengen som i disse dager monterer ei dagsturhytte på Kolåsen i Herefoss.
– Det er viktig at kommunen bidrar i samarbeidet med frivillige, understreker Wenche.
Det har de siste åra vært skrevet mange spaltemetere i ulike medier om dugnadsåndens død. Det gjelder ikke i Birkenes, hevder kulturlederen.
– Jeg føler at Birkenes fortsatt er ei dugnadsbygd. Det er blitt sagt at det vil endre seg, men det har det ikke gjort. Se bare på kunstgresshallen som bygges i Birkenesparken, det er 30-40 mann som stiller opp der borte, påpeker hun. På det kommunale kulturkontoret har derimot bemanninga blitt redusert siden Wenche starta sitt virke for 26 år siden. Da var det to stillinger på kulturkontoret, nå er det bare én. Det har nødvendigvis gått ut over aktiviteten på kulturområdet.
– Vi har måttet redusere aktiviteten, spesielt de siste åra, og da har vi valgt å redusere på de største kulturfestene, opplyser Wenche og legger til at hun har kutta ut en del interne møter i kommunen for å bruke tida si på arbeid som genererer aktivitet.
Katalysator og koordinator
Om et par år forsvinner trolig også Wenche selv fra kulturkontoret i kommunen – som pensjonist. Da håper hun at hun blir erstattet av en person som kan samarbeide tett og godt med de frivillige kreftene i bygda.
– Utviklinga av det lokale kulturlivet avhenger av ildsjeler. Jeg håper det dukker opp nye ildsjeler som er villige til å ta i et tak på de ulike områdene i framtida, og mener det er viktig at kommunen ansetter noen som kan være en katalysator og en koordinator for det frivillige kulturlivet.
Det offentlige har ikke sjanse til å ta over, så det er alfa og omega at frivilligheten blomstrer i Birkenes, presiserer Wenche. Hun er spesielt opptatt av at lag og foreninger må få hjelp til å hente ut midler fra det offentlige.
– For det kommer ikke av seg sjøl.
FORTSATT GØY: Wenche synes fortsatt det er gøy med julevandring og julegrantenning for små og store. Da trekker hun på seg nissekonekostymet og loser det hele i havn med stø hånd.
Ny flerbrukshall øverst på ønskelista
Penger, ja. Det er en kjent sak at Birkenes er en av kommunene på Agder som bruker minst penger per innbygger på kultur, noe kulturlederen selv har vært påpasselig med å påpeke i ulike sammenhenger, ikke minst i desember hvert år, når kommunebudsjettet skal spikres. Stram kommuneøkonomi får hun ikke gjort noe med, men hva ville Wenche gjort dersom hun fikk ubegrenset med penger å bruke på kulturen i Birkenes?
– Åååh, det er et utfordrende spørsmål, er det spontane svaret. Men etter å ha tenkt seg om en stund kommer det:
– Da ville jeg bygd en ny flerbrukshall, så ville jeg gitt alle gratis treningstid der, som et folkehelsetilbud.
Kulturhus ved Tobias’ Jorde
Videre ville hun etablert et fond som kunne gitt kommunen mulighet til å bidra med mer penger til de frivillige, etter hvert som det dukket opp behov for større anlegg, prosjekter og arrangementer.
Wenches røper at hennes store drøm er et kultur- og aktivitetshus i tilknytning til Tobias’ Jorde, med både bibliotek, turistkontor, kafé og næringsarealer, helst der Tingeling frisørsalong ligger idag. Så våkner læreren i henne:
– Og så ville jeg kjøpt Uldal-fabrikken, flytta den til et industriområde og bygd ny skole der fabrikken står idag, rett ved idrettsanlegget, elva og alt, for jeg synes Birkeland skole er altfor stor. Og så ville jeg brukt litt penger på sentrumsutvikling, i håp om å skape enda mer levende og koselige sentra.